like godt. Det var et vakkert fjell, dette. Det bestod av den vakreste søilebasalt en kunde ønske sig; med sine murstrevere og nisjer opefter veggen, sin uendelighet av takker og spir langs efter alle kammene, minnet det om Milano-domen. Fra øverst til nederst bare søile ved søile; ved foten forsvant de alle i uren.
Da vi tørnet ut næste morgen, hadde været klarnet så vidt at vi bedre kunde se hvor vi skulde fare. Det så ut til at en dyp bred fjord, eller et sund, skar sig inn østover foran oss; vår vei gikk tydeligvis utenom en odde vi omtrent hadde i SSV på den andre siden av fjorden. I den retning så farvannet ut til å være åpent, mens der lenger inne lå fast is, og utover til havs lå drivisen overalt; gjennem skoddeluften kunde vi også der ute skimte flere øer.[1] Vi drog avgårde og kom igjennem så vi fikk farvannet fullstendig åpent foran oss like forbi odden der langt forut. Det begynte å blåse litt ut fra fjorden, og vi håpet det skulde bli god medbør, men det blev det ikke noe av. Vi hadde ikke rodd langt før vinden tok i fra den motsatte kant, ute fra sydvest. Den øket fort, og snart gikk det høi sjø, himmelen mørknet til i syd, det så ut til styggvær. Ennu var det flere mil igjen til landet på den andre siden av fjorden; det kunde bli mange timers hård roing før vi nådde dit. Lite lokkende så dette landet ut også, som det lå der helt bredekt fra øverst like ned til stranden; bare på ett sted stakk litt berg frem i dagen. I le av oss hadde vi den faste iskanten, lav og uten beskyttelse; sjøen stod rett på den; ikke vilde det være godt om en skulde bli nødt til å søke tilflukt der. Best var det å søke under land, og se hvorledes det blev med været; utsikten til igjen å komme fast i drivisen likte vi ikke; vi hadde hatt nok av den nu — og så bar det da mot et land som vi hadde et stykke bak oss, og som så innbydende ut. Skulde galt være, kunde det nok være en bra vinterplass å finne der.
Knapt hadde jeg satt foten på land, før jeg fikk se bjørn i stranden
et stykke innenfor. Den kom lunkende langs stranden, og vi la oss
- ↑ Disse tre øer, hvis beliggenhet vi senere fikk bestemt ved peilinger, og som vi så fra vår vinterhytte, må det antagelig være Jackson har tatt for Kong Oscars Land. Som følge av at han bare har sett dem fra et punkt helt syd på 81°, har han kommet til å legge dem 40 minutter for langt nord (på 82°), idet han har overskattet avstanden.
