Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/124

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


LAND I SIKTE!

O

nsdag den 24. juli. Endelig er det store vidunder skjedd, det

som vi næsten hadde ophørt å tro på: land, land! Efter snart to år ser vi atter noe høine sig over denne evige hvite linje der ute i synsranden. Denne hvite linje som årtusener på årtusener har bredt sig over dette hav, og som i årtusener fremover skal bre sig på samme vis — nu drar vi bort fra den, og der er ikke hendt annet enn at et fint spor efter en liten karavane er trukket tversover den endeløse flate, og for lenge siden forsvunnet igjen. Nu begynner et nytt liv for oss — for isen er og blir alltid det evig samme.

Har det spøkt lenge i våre drømmer, dette land, så kommer det også som et drømmesyn, et eventyrland. Drivende hvitt hvelver det sig over synsranden der ute, lik fjerne skyer som en er redd for skal forsvinne i næste øieblikk. Det underligste ved det hele er at vi lenge har sett landet uten å vite av det. Vi har tatt det for skybanker, ja jeg har flere ganger undersøkt det med kikkert der oppe fra «Lengselsleiren», i den tro at det kunde være snebreer; men jeg kom alltid til at det bare måtte være skyer, siden jeg ingen svart flekk kunde opdage, og det dessuten syntes å skifte form — noe som vel skyldtes tåke, som stadig vilde legge sig over det. Men alltid kom det igjen på samme sted med sin merkelige regelmessige hvelving.

Isen var styggere og mer opbrutt igår enn næsten noen gang, så det var et slit å arbeide sig frem — hele fjellrygger av skrugarer, med dype daler og kløfter imellem; men i godt humør drev vi på, og frem kom vi så noenlunde. Ved råker hvor overgangen var mindre lett var vi ikke sene om å kjøre kjelker og kajakker i vannet, og det tok ikke lang tid å komme over på den vis. Efter et riktig fælt stykke kunde