Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/78

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest

REISEN GJENNEM KARA-HAVET


D

et varte en god stund utover natten efter at Christofersen og

Trontheim hadde forlatt oss, før vi kunde gå. Farvannet var for farlig her til at vi torde våge det i tette skodden. Men så lettet det litt, og motorbåten blev gjort ferdig; jeg vilde gå foran med den for å lodde. Ved midnatt bar det avsted, Scott-Hansen stod foran med håndloddet. Først over mot pynten på Vaigatsj mot nordvest, som Palander foreskriver, så videre gjennem stredet, nær Vaigatsj-siden. Tåken var ofte så tett at vi vanskelig kunde skimte «Fram», som fulgte like efter oss, og ombord kunde de ikke se vår båt; men så lenge vi hadde vann nok, og så lenge vi så de holdt riktig kurs ombord, gikk vi på. Snart blev skodden litt lettere igjen. Men dybden var ikke stor nettop; vi hadde stadig 9 og 10 meter; så blev det 8, og så 7. Det var vel lite. Vi vendte, og gjorde tegn til «Fram» om å stanse. Så holdt vi lenger fra land og fikk dypere vann, og «Fram» kunde igjen dra på med full fart. Av og til fikk motoren igjen sine vante nykker og stanset. Jeg måtte fylle på mere gassolje for å få den i gang igjen; som jeg stod med dette, hev båten på sig i sjøene – litt olje blev spilt, og det tok fyr. Den brennende oljen gled ut over båtbunnen, hvor det alt var spilt en god del før. Hele akterenden var i samme nu et eneste ildhav, og mine klær, som var overstenket med olje, fattet. Jeg måtte springe forover, og situasjonen var et øieblikk kritisk, især da en stor breddfull spill-kopp også tok fyr. Efter å ha slukket varmen i klærne, sprang jeg igjen akter, grep koppen, helte den flammende olje i sjøen, og forbrente fingrene stygt. Hele vannflaten omkring stod med det samme i lys lue. Så fikk jeg fatt i øsen, og pøste vann inn i båten det jeg orket. Snart var det verste dempet. Men ombord så nok det