Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/59

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest

AVREISEN


«So reiser eg nor i den skorne heimen
som ingi soli skin.
Der er ingjen dag’e.»


D

et var midtsommerdag. Grå og trist kom den. På den skulde

avskjeden tas, den uforanderlige. Døren lukket sig bak en. Ensom gikk en for siste gang fra huset ned gjennem haven mot stranden der ute ved bukten, hvor «Fram»s lille motorbåt ubarmhjertig ventet. Bak lå alt en hadde kjært i livet. Hvad lå foran? Og hvor mange år vilde gå, før en fikk se alt igjen? – Hvad hadde jeg ikke gitt i det øieblikk for å kunne vende om. Men oppe i vinduet satt lille Liv og klappet i hendene. Lykkelige barn, du aner ennu ikke hvad livet er, hvor underlig sammensatt og skiftende. – Som en pil skjøt den lille båt over Lysaker-bukten ut på den ferd hvor en følte innsatsen kunde bli livet selv, om ikke mer.

Endelig var alt ferdig. Stunden var der, den som års iherdige arbeide ustanselig hadde strevet hen imot, med følelsen av at hver nødvendig gjenstand var med og at alt var fullendt, da ansvaret skulde bli veltet av en og hjernen endelig få hvile. Utålmodig lå «Fram» der inne på Piperviken med dampen oppe og ventet på signalet, da båten kom surrende inn forbi Dyna og la til siden. Dekket var tettpakket av mennesker som skulde si det siste farvel, nu måtte de fra borde. Så lettet «Fram» ankeret, tung og dyplastet satte hun sig sakte i bevegelse og gjorde en rundtur inn på viken. Bryggene var sorte av folk, som viftet med lommetørklær og hatter. Men taust og stille vendte «Fram» baugen mot fjorden og styrte langsomt og sikkert forbi Bygdøy og Dyna ut på sin ukjente ferd, omsvermet av vevre båter, lystseilere og dampskib.