de gi op. En pen isklump vi ligger i! Når jeg ikke regner med et stort løst isflak som er skrudd op ovenpå, så er isen 16 tommer over vannet; legger vi hertil de to fot som «Fram» er løftet over isen, blir det ikke så lite hun ligger over vannet.»
Temperaturen i isen er om sommeren omkring smeltepunktet, men synker selvfølgelig, efter hvert som vinterkulden kommer. Den synker hurtig i isens overflate; herfra trenger avkjølingen langsomt dypere og dypere ned, inntil henimot undersiden, hvor temperaturen naturligvis alltid holder sig jevn og er lik det underliggende vanns. Vi gjorde stadig observasjoner over isens temperatur i forskjellige lag, for å komme på det rene med hvor raskt isens avkjøling gikk for sig utover vinteren, og hvorledes temperaturen steg igjen mot våren. Sin laveste temperatur hadde isen i mars og begynnelsen av april, da den i 0,8 m. var omkring ÷ 20° og i 1,2 m. omkring ÷ 16° . Fra begynnelsen av april steg temperaturen langsomt igjen.
Ved disse lave temperaturer blev isen meget hård og sprø, og ved støt og skruing hadde den lett for å sprekke og knuses. Om sommeren, når temperaturen var nær smeltepunktet, blev isen derimot seig og plastisk, og hadde ikke så lett for å brekkes i stykker under skruingene. Denne forskjell i isens tilstand sommer og vinter merket man også i lyden; en vinterskruing var alltid ledsaget av sterk larm, mens en skruing i den seige sommer-is gikk næsten lydløst for sig, og de største omveltninger kunde ofte foregå tett innpå oss uten at vi hadde den minste anelse om det.
I «Fram»s umiddelbare nærhet holdt isen sig hele året utover fullstendig rolig, «Fram» blev i denne tid ikke utsatt for noen skruing. Hun lå godt og trygt i det flak hun nu var innefrosset i, og efter hvert som isens overflate tinte vekk for sommersolen, steg hun høiere og høiere. Om høsten begynte hun igjen å synke litt, – enten nu dette kom av at isen gav svikt under hennes vekt, eller av at den smeltet noe på undersiden, så den ikke lenger hadde slik opdrift til å bære henne som før.
Imens gikk livet sin vante gang ombord. Nu da lyset var kommet, blev det selvfølgelig mere arbeide av forskjellig slags ute på isen enn det hadde vært om vinteren. Jeg har alt omtalt våre mislykkede forsøk på å nå bunnen ved lodning. Vi var jo ikke forberedt på slike dybder, og hadde ikke noe dyplodnings-apparat med oss. Vi måtte derfor hjelpe
