Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/236

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

blev den like god, og de siste dagene har det ikke vært noe å merke.»

«Langfredag den 23. mars. Middagsobservasjonen gir 80° n. br. På fire døgn har vi seilt like langt mot nord som vi på vel tre uker drev mot syd. Det er da enda en trøst å vite. – Merkelig hvor hurtig nettene har lysnet. Det er så vidt de sterkeste stjernene ennu blinker fra den bleke himmel nu ved midnatt.»

«Lørdag den 24. mars, påskekveld. Idag er endelig vårlyset sluppet ned i salongen. Det var en stor forandring. Hele vinteren har vi hatt skylightet dekket av sne for å beskytte det mot kulden, og hadde dessuten anbragt hundehus rundt omkring det. Nu er alt det kastet på isen, og rutene i skylightet pusset og stelt.»

«Mandag den 26. mars. Solen stiger og bader isflaten i glans. Våren kommer; men den gjør ikke glad. Her er ensomt og koldt som før; sjelen fryser. Syv år til av dette liv, eller sett bare fire, – hvordan ser ens sjel da ut? Og hun –? Jeg tør ikke tenke frem. Derhjemme – hvordan vil det bli der, når år går efter år, og ingen kommer?

Nei, dette er sykelighet, jeg vet det. Men denne uvirksomme livløse ensformighet tynger og knuger en. Ingen kamp, ingen mulighet for kamp, alt så stille og dødt, sunket hen i sig selv, stivnet under isens dekke – – å, der kommer is i sjelen! Hvad gav jeg ikke for en dag i strid, bare en eneste fare! –

Ennu må jeg vente. Får se på driften. Men tar den feil retning, da alle broer av, da alt inn på en ferd over isen mot nord. Da er handlingens dag kommet. – Jeg vet ikke bedre. Det blir en vågelig ferd, det gjelder kan hende liv og død. Men har jeg valg? –

Det er ikke manns gjerning å sette et mål og så vike når slaget skal stå. Der er bare én vei, og den heter fram – – .»

«Tirsdag den 27. mars. I drift sydover igjen; vinden er nordlig. Middagsobservasjonen gav 80° 4' n. br. Men hvorfor så motløs? Jeg stirrer mig blind på et eneste punkt, tenker jo bare på å trenge gjennem til Norskehavet og å nå mot polen. Og vår hovedopgave er da å utforske de ukjente polaregne. Gjør vi ikke nytte i forskningens tjeneste her også? Det blir en anselig samling iakttagelser vi fører hjem fra dette strøk, som vi snart kjenner vel nøie. Det annet er og blir