Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/231

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

fremkommelig overalt, selv over de verste skrugarer. Deilig vær, med bare ÷ 39° . Men i kveld er det betydelig surere, ÷ 48,5°, og fra 5 til henimot 8 m. vind. Det er ikke noe svært tiltalende arbeide å stå oppe på vindmøllen og reve eller berge seilene i slikt vær; det vanker litt neglesprekk og stundom hvite kinner; men det må gjøres, og det blir gjort. Vi har rikdom på «møllebris» om dagen – elektrisk lys på tredje uken nu; men uhyggelig er det at det fremdeles skal være denne nord- og nordvestvinden; gud vet når den vil ta ende. Kan det være land nordenfor? Det bærer stygt sydover nu. Og det er hårdt å holde troen oppe; men – kommer tid, kommer råd.

Efter lang hvile fikk skuten en støit igjen i eftermiddag. Det skrudde i en råk foran baugen. Vi skulde næsten kunne vente skruing nu det er nymåne; men vi er kommet ut av vane med å gi akt på springfloden, siden vi har merket så lite til den i det siste. Ellers skulde skruingen jo tilta i styrke nu mot jevndøgn.»

«Fredag den 9. mars. Snoren i håven viste i formiddag litt sydvestover (derimot syntes linen i en ost som bare hang etpar favner under isen, for å tine, snarere å vise til motsatt kant). Skulde vi ha fått sydgående strøm sammen med vinden nu? Hm – da må der komme noe ut av det! Eller er det kanskje bare tidevannet som setter den vei?

Fremdeles samme nordlige vind. Det bærer stadig sydover. Dette var altså den forandring mars måned med sitt jevndøgn skulde bringe! Nu har vi hatt nordlig vind i over to uker. Jeg kan ikke skjule det for mig selv lenger, jeg begynner å bli trist. Stilt og langsomt, men ubarmhjertig sikkert knekkes det ene håp efter det annet; – har jeg så ikke lov til å være litt trist? Jeg lenges visstnok usigelig hjem, kanskje driver jeg nærmere, kanskje fjernere på denne vis; men i ethvert fall, det er ikke lystelig å se virkeliggjørelsen av sine planer bli forhalet og atter forhalet, om ikke tilintetgjort, på denne langsomt og ensformig drepende måten. Naturen gjennemløper upåvirket sitt årtusener gamle kretsløp, vinter og vår skifter, våren svinner, sommeren kommer, og vi – er fremdeles den samme kaotiske blanding av dristige fremtidsplaner og knuste forhåpninger; alt efter som hjulet dreier, vender snart det ene, snart det annet op.

Jeg står og ser utover dette øde is-landskap, over sletter og høider og daler; ser solen drysse sitt muntre lys over flater og skrugarer; og