hverandre, og alle like lange; det var som en kunde tenke sig en matt-rød firkantet sol med mørke streker tversover. Ifølge en stjerneobservasjon i eftermiddag må solen ved middag i virkeligheten ha vært 2° 22' under himmelranden. Vi kan iallfall ikke vente å se selve solskiven over isen før tirsdag; det avhenger av refraksjonen, som i denne kolde luft er meget sterk. – Ikke dess mindre feiret vi solens speilbillede med en ganske liten solfest i kveld, med fikener, bananer, rosiner, mandler og honningkake.»
«Søndag den 18. februar. Igår gikk jeg en skitur østover, og så ut en vakker ski- og kjørevei til flatene på den kant. Der er et stygt stykke med koss og skrugarer her nærmest ved; så kommer en ut på store vide sletter, som synes å strekke sig mil efter mil i nordlig, østlig og sydøstlig retning. Idag kjørte jeg innover der med 8 hunder (kjøringen går utmerket nu); flere av de andre fulgte på ski. – Skal jeg gjøre op bestikket, så er det i grunnen skitt, når jeg skal være helt ærlig. Vi er nu på omkring 80° n. br.; i september var vi på 79°. Det er så meget som 1 grad – sier og skriver en grad – på henimot 5 måneder. Skal vi drive med denne fart, kan vi ikke være hjemme før om 8 år. Jeg minnes Brøgger skrev noe før jeg reiste, om at jeg plantet busker og trær i haven vår for efterslekten, og at ingen visste hvor lange skygger de trærne vilde kaste når jeg kom tilbake. Ja nu tynger sneen på dem også; men til våren vil de skyte og vokse igjen, – hvor ofte mon? Bare ikke skyggene blir for lange! – Å, denne uvirksomhet kan knuge sjelen, omgivelsene blir igjen mørke som natten utenfor – bare fortiden, og så en fremtid langt langt borte, ligger i sol-dis. Jeg synes stundom jeg må sprenge alt dette seige og døde og finne avløp for alle mine krefter. Kunde her ikke skje noe! Kunde det ikke komme en orkan og ruske op i isen og sette den i høie sjøer som åpent hav! La oss ha nød; men la oss kjempe for livet – bare la det bære frem! Å måtte være uvirksom tilskuer, det er fælt. Det skal ti ganger mere styrke til å stole på sine teorier og la naturens krefter rå, uten å kunne legge to pinner i kors for å nå målet, enn til å stole på sine krefter – det er ingenting når en har to sterke armer.
Men her sitter jeg og klynker som en gammel kjerring. Visste jeg ikke alt før jeg reiste ut? Det er ikke gått dårligere enn jeg ventet, snarere bedre. Hvor er nu det freidige håp som vokste mot dag og sol,
