tett fallende sne –! Ikke et eneste snefall hele tiden mens vi har drevet om. Det støvgrannet som er kommet ned nu og da er ingen ting. Å du deilige hvite sne, som drysser så bløtt og stilt, og demper alle kanter med din lunende renhet –. Denne sneløse ismarker bar og naken, uten noe mildnende lag; merkene efter kamp og skruing står likeså skarpe som da de blev dannet, knudrete og ublide å ferdes over – –.»
«Lørdag den 16. desember. I eftermiddag kom Peder stille ned i salongen og sa at han hørte mange slags lyd på isen; det var en lyd der nord, aldeles som når is skruer mot land, og med en gang var det som en dur gjennem luften, så hundene skvatt op og gjødde. Stakkars Peder, de ler av ham når han kommer og forteller om sine mange iakttagelser; men det er ikke noen her så gløgg som han.»
«Onsdag den 20. desember. – Sverdrup har i kompani med smeden Lars fått smidd en svær bjørnesaks, som er blitt satt ut på isen idag. Jeg var redd vi kunde få flere bikkjer enn bjørner i den; derfor blev den hengt op i en galge, så høit at hundene ikke kan hoppe op til spekkbiten som henger som agn midt i saksegapet. Alle hundene sitter nu utover kvelden på rekken og gjør uavlatelig på denne nye mannen som de ser der borte på isen i måneskinnet.»
«Torsdag den 21. desember. Underlig så tiden likevel går. Idag er det altså den korteste dagen — skjønt vi har jo ingen dag; men nu arbeider vi oss fremover mot lys (og sommer!) igjen —. Vi forsøkte å lodde idag; hadde ute 2100 m. line uten å få bunn. Vi har ikke mere line nu — hvad skal vi gjøre? Hvem kunde ane at vi skulde finne slike dyp! I hele dag har vi hatt en lysbue på himmelen, motsatt månen; altså en «måneregnbue», men uten farver, såvidt jeg har kunnet se.»
«Fredag den 22. desember. Det blev skutt en bjørn inatt. Jacobsen så den først, mens han var oppe på sin vakt. Han skjøt på den, og da den tok benene fatt, løp han ned og meldte det i kahytten. Mogstad og Peder kom op, og litt senere Sverdrup, som også blev purret. Da de kom på dekk, var bjørnen igjen på vei mot skuten, men fikk så øie på galgen med saksen i bortpå isen og strøk dit. Den glante på denne innretningen op og ned, reiste sig til slutt forsiktig på to og la høire labben på den ene støtten nettop ved siden av saksen, glodde en stund betenkelig på den deilige spekkbiten, men likte nok ikke den
