kulen hadde streifet hjertet. Først da det smalt, fikk Scott-Hansen se bjørnen, styrtet til og gav den to revolverkuler i hodet. Det var en stor bjørn, den største vi ennu har fått.
Ved middagstid var jeg i tønnen. Skjønt det var siktbart vær, kunde jeg ikke opdage land på noen kant. Klaren der langt i nord er helt borte nu; derimot har det inatt dannet sig en stor ny klare her tett ved oss; den strekker sig både nordover og sydover og er nu islagt. Skruingene er vesentlig bundet til kantene av denne klaren, og kan forfølges som murer av opskrudd is like til horisonten i begge retninger. Østover er isen aldeles ubrukket og flat. Vi har ligget nettop i den verste skruingen.»
«Torsdag den 19. oktober. I formiddag forsøkte jeg en kjøretur med seks av hundene. Da jeg vel hadde fått dem spent for samojedsleden, satt mig oppå og så ropte «Prrrr prrrr!» bar det i vei ganske bra utover isen. Men det varte ikke lenge før vi kom til høi skru-is og måtte vende. Aldri så snart var det skjedd, før de skar tilbake til skuten i lynende fart, og nu var de ikke mere til å få derfra. Frem og tilbake bar det langs skuteveggene, fra den ene siden til den andre, fra søppelhaug til søppelhaug. Var vi ved svalkelemmen på styrbord side, og jeg smurte på dem og prøvde å drive dem ut på isen, så bar det alltid aktenom skuten til babords svalkelem, men lynende fort. Jeg holdt igjen, bante og turnerte det jeg var kar til; men like meget hjalp det. Jeg holdt i sleden og spente imot, men blev revet overende og slept lystig avsted over isen i de glatte selskinnsbuksene mine, på maven eller på ryggen eller på siden, alt efter som det falt sig. Fikk jeg så endelig stanset dem op mot noe skru-is eller på en søppelhaug, bar det sporenstreks tilbake til svalkelemmen om styrbord igjen med mig dinglende efter, og i raseri bante jeg på at jeg skulde slå hvert sideben inn på dem når jeg bare slapp til. Så lenge holdt vi på med denne komedien, til de formodentlig blev kjed av det, og syntes de likeså godt kunde ta den vei jeg vilde ha dem. Godt og vel bar det nu lystelig avsted over flate flak en stund til jeg stanset for at vi kunde puste ut litt. Men aldri så snart rørte jeg litt ved sleden, før hundene satte avsted igjen, og nu gikk det i vill fart tilbake samme vei vi var kommet. Jeg holdt krampaktig fast, hang efter, skjelte og brukte pisken; men jo mere jeg slo, dess fortere skar de i vei. Endelig fikk jeg
