vrikket på hodet, sta og stivkjeftet. «Drep'a du,» sa Bentsen. «Så tok jeg en hakapik og slo'a i hue med,» fortalte Juell.»
«Lørdag den 23. september. Vi ligger stille ved samme flak, og idag har vi kullsjau. En hyggelig motsetning: alt svart og fælt ombord, fra mennesker til bikkjer, rundt omkring alt hvitt og lyst i glitrende solskinnsvær. – Det er som der kommer litt mere is slengende nu.»
«Søndag den 24. september. Kullsjau som igår. Skodde om morgenen, men klarvær utover dagen. Da det lettet, opdaget vi med ett at vi var tett omsluttet av temmelig svær is på alle kanter, og mellem flakene ligger det sørpe-is som snart bærer sin mann. I nord er det ennu en større klare, men den strekker sig ikke langt. I syd kan vi fremdeles fra tønnen øine sjøen over isen i kikkerten. Det ser ut som om vi nu sitter her. Nu vel, du får være velkommen da, is. – En død trakt dette; ikke liv å øine på noen kant, bare en enkelt snadd i vannet, og på flaket ved siden av oss et bjørnespor som er noen dager gammelt. Vi forsøkte igjen å lodde, men fremdeles ingen bunn. Underlig at her skulde være så dypt.»
Huff, en mørkere oplevelse enn en kullsjau ombord kan vanskelig tenkes. Det er sørgelig at den kullen skal være så nyttig og likevel så svart. Hvad det gjelder om er visstnok bare å heise kullene op fra skibsrummet og fylle dem i kullbaksene. Men alle mann må være med på det, og allting blir tilrakket. Noen står nede på kullhaugen i rummet og fyller pøsene, noen heiser op – og det er især Jacobsen god til, med sine svære never drar han op pøs efter pøs alene, som det skulde være fyrstikkesker –, og så resten av oss att og fram mellem storluken og halvdekket med pøsene og styrter kullene i baksene, og til slutt Amundsen svart og fæl der nede for å stuve. Kullstøvet fyker ut over hele dekket, så det ser ut som en kullbinge, hundene trekker sig svarte og pjuskete bort i krokene, og vi selv – ja, det er ikke det vakreste antrekk vi går i på slike dager. Det eneste oplivende kan være ansiktene våre: mørk teint, tatovering med svarte streker på kryss og tvers, hvite tanngarer og øine lysende ut av mørket. Kommer vi ned, og setter hånden på den hvite veggen, klistrer vi straks en svart plakat der med fem sprikende fingrer på. Dørene har en rikdom av den slags minner; sætet i sofaene må helst vendes med vrangsiden op, da de ellers får altfor varige merker å bære efter en annen og fyldigere del
