HARALDSET’N
September 1898.
«Edelsteinen blir ikke blank uten å gnis, heller ikke mannen fullkommen uten prøvelser.» Så sier en innskrift i Kinesernes tempel for evigvarende harmoni; men da må jeg sannelig være kommet fullkommenheten nær, for aldri har vel noen mann hatt så mange prøvelser som jeg hadde for å komme av sted på denne turen. Jeg skulle opp til fjells for å se på nye jakt-felter.
Først strevde jeg halve dagen med å rigge meg til, og så glemte jeg skyssen inn til jernbane-stasjonen i byen, og måtte senne jenta nattes tider til lannhandleren for å få en hest.
Endelig kom jeg av sted om morgenen. Erik Werenskiold og Moltke Moe skulle slå følge et stykke oppover. Vi tok først toget til Krøderen. Men så hadde jeg glemt hunne-kjeksen, og hjemme hos meg måtte de telefonere til Drammen for å få en sekk brakt til toget, når vi kom dit. — Også det kom i orden.
Så var det på næreste nippen at dampbåten gikk fra oss ved Krøderen stasjon, mens vi hollt på med noe a’ent.
