Så hadde den ene kofferten med all fjell-nisten
min gått i lann ved Olberg, og jeg drev og telefonerte
i flere timer på Gulsvik brygge uten å få greie på det,
og satte hele jernbane-vesenet i bevegelse. Imens
satt den snille Moltke Moe ved veien med en kasse
som bord, og skrev på et innlegg han hadde lovt en
mann, men ikke fått ferdig før han reiste — nå
måtte det gjøres.
Endelig også det i orden, og vi dro opp gjennom Hallingdal. Men så kjørte jeg over min fugle-hunn Laila, hun skrek noe ganske forferdelig, så jeg tenkte at nå var da den jakt-turen ødelagt; men ikke noe ben var brukket. Jeg tok henne opp i kjerra, snart var hun like god igjen.
Så møtte vi flere store ku-drifter, og den andre hunnen, Jompa, en liten «waterspaniel», tok til skogs. Vi måtte holle stor jakt på den, til vi langt om lenge fikk fanget den inn igjen. Den var rent vettskremt av så mange kuer på en gang, som den aldri hadde sett.
Endelig nådde vi Avestrud om kvellen; men her oppdaget Moltke, at han måtte skrive andragende til stortinget om stipendium til L., for å få det av sted med første posten.
Så likt ham! Alltid og alt for andre, ingenting for seg selv. Sliten etter den lange uvante dagen og reisen, og likevel uslitelig i sin godhet for andre, satt han og skrev til klokka halv ett om natten, mens en mann sto utenfor og ventet, for å gå med brevet
