Side:Münchhausen.djvu/26

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
TREDJE KAPITEL.
Om baron Münchhausens hunde og heste.

I alle disse vanskelige tilfælder som jeg altid lykkelig slap fra omend ogsaa ofte med den yderste livsfare hjalp mit mot og min aandsnærværelse mig til at overvinde alle hindringer. Det er disse to egenskaper der som man vet skaper den heldige jæger, soldaten og sjømanden. Imidlertid vilde den general være baade uklok og meget at dadle som i ethvert tilfælde bare vilde forlate sig paa sit mot og sin aandsnærværelse uten at gripe til list og de redskaper og hjælpemidler, som byr sikkerhet for at hans foretagender lykkes. Hvad mig angaar, saa behøver jeg ikke at frygte for daddel i saa maate, for jeg kan rose mig av, at jeg nyder stor anseelse paa grund av, at jeg holder udmerkede heste og hunde og skyteredskaper og fordi jeg i særegen grad forstaar at benytte mig av dem. Jeg vil ikke som staldmestre og mesterskyttere pleier gjøre opholde Dem med alle detaljer om mine hestestalde og mit hundekobbel eller om mit rustkammer, men jeg kan ikke helt forbigaa to hunde som har udmerket sig i min tjeneste slik, at jeg aldrig vil kunne glemme dem.

Den ene var en utrættelig hønsehund, et saa flinkt og klokt dyr, at man uvilkaarlig maatte misunde mig, naar man saa den. Den var like god at bruke dag og nat; om natten bandt jeg en lygte fast paa dens hale, og saaledes utrustet, jaget den kanske endnu bedre end om dagen.

Nogen tid efter mit bryllup uttalte min hustru et ønske om at være med paa et jagtparti. Jeg red i forveien for at opspore noget, og det varte ikke længe, saa fandt min hund en flok paa nogen hundrede akerhøns. Jeg venter paa min hustru som kom bakefter mig med min løitnant og en tjener; jeg venter og venter, ingen kommer. Endelig vendte jeg ganske urolig om, og da jeg kommer halvveis, hører jeg en ynkelig stønnen; det syntes som om den kom fra nogen ganske nær, og dog opdaget jeg ikke nogensteder en levende sjæl.