AV ESTRID CLEVES DAGBOK
Endelig fremme. I den gamle tømmerstuen igjen som så mange ganger før. Margrete er gått tilbake til Vigum, jeg har låst døren efter henne. Endelig alene. Det jeg har sett frem til disse dagene med slik lengsel. Forandringen er så fullstendig at det føles som en hel befrielse. Jeg forstår ikke at det var imorges toget gled ut fra stasjonen, og der stod Øivind og Therese, sortklædd. Jeg vet ikke om de skjønte hvor jeg ønsket at toget skulde sette sig i bevegelse, så jeg kunde komme vekk. Kanskje Øivind, men han forstår. Og så bar det avsted den kjente veien, gjennem gater og forstæder, ut på vide, åpne sletter. En melkekjører, et vedlass. Skolebarn. Stasjon efter stasjon med unggutter og menn, og et og annet landsens kvinnfolk. Det begynte å bære opover. Slettene steg til dalsider, skogsåsene reiste på sig og begynte å blåne i middagssolen og der skimtet av den første hvite, nakne fjellryggen! Og på bilturen over Svartheien steg fjellene frem i solnedgangen, Blåfjell, Svarttind og Gangaren, og bak dem, langt i nord og vest, tind
