11 hun orket ikke mer av dette! Men minnene gav henne ingen fred. Hun så sig selv stå ved Evas seng næste morgen, og der lå hun bevisstløs, hvit, ugjenkjennelig. Lægen snakket noe om forblødning, antagelig som følge av fosterfordrivelse, men det kunde ikke være sant! Enda alt blev gjort som gjøres kunde, kom ikke Eva til bevissthet mer, og ved 11-tiden var hun død. Estrid knuget hendene sammen. Om hun bare kunde få gråte! Men hun var som forstenet. Nu, som dengang . . . Hvordan hun kom gjennem de næste timene efter at doktoren var gått, visste hun ikke seiv. Det var som Lillens død omigjen, bare tusen ganger grusommere! Meningsløsere. Der hadde Eva ligget og forblødd, i værelset ved siden av, uten å løfte hånden til ringeapparatet over sengen, hun hadde latt det skje. Hvad var det som drev henne til dette? Hvad hadde gått forut, av rådløs fortvilelse det var dette som ikke var til å tenke på! Eva som hun hadde kjent fra hun blev født, et halvt år efter Lillen, Eva som hun hadde sett vokse op og folde sig ut . . . Som hadde skrevet sitt aller første brev til «tante Etri», og siden mange, mange fler. Hun visste ikke hvordan den egentlig hadde kommet, men den var der, en forunderlig levende kontakt mellem dem, uten mange ord. Det var i den aller siste tiden Eva gled vekk fra henne, vinteren ifjor da hun var i Egypten. At hun ikke alt dengang forstod! Så sløv var hun. Men hvad kunde hun egentlig gjort? Ingenting annet enn gitt Eva en slik forståelse at hun ikke hadde stått så bitterlig alene da det virkelig gjaldt!
