høire øie var blit temmelig smaat under den
grønblaa flekken.
Dagen efter, i anden time, stod rektor i klassen og holdt en tordentale om «skam for skolen», «politiet paa halsen», «optøier i byen» osv. osv.
— Til straf sitter hele klassen igjen fra 2—3.
Svenning hadde sladret! Ja, han var nu altsaa lumpen da! Altid!
Da Svenningsen kom ind i tysktimen kl. 12, var den store beslutning fattet og vedtat enstemmig av hele klassen. Den som svigtet, hadde slik juling ivente altsaa som han aldrig hadde set maken til. Ideen var Simon Selmers, og var straks blit ivrig optat av Anton Bech. De var godvenner igjen nu, naturligvis! Avgjort var avgjort .... Hele klassen var godvenner igjen!
Svenningsen hilste som vanlig. Klassen bare reiste sig, alle med mørke miner og en dæmpet mishagsmumlen.
Svenningsen begyndte at høre. Hver og en bevarte sin sure mine, svarte kort og knapt. Den ene efter den andre.
Svenningsen lot som han intet merket.
