— Ja, det var mye rart i sameleiren og stor sorg
når de dro sin vei om høsten innover fjellet til
Finnland, hvor det var godt vinterbeite for reinen.
Presten selv var også gode venner med samene. Om søndagsettermiddagene var han ofte oppe i gammeleiren og holdt gudstjeneste for dem på deres eget språk, som han hadde lært seg. Mange ganger kom også samene ned til kirken like ved prestegården og hørte høymessen. Og ikke sjelden var noen av dem inne hos far på kontoret for å snakke om alvorlige ting.
Men Anika, Ruonas mor, holdt seg alltid unna ved sånne anledninger. Aldri var hun i kirken, og når presten kom opp i gammeleiren, tok hun Rtiona med seg og dro til fjells. Morten og Hanne spurte ut faren om dette, og han fortalte dem at Anika tilhørte en egen sekt som ikke var enig i prestens forkynnelse av Guds ord. Ellers var presten meget glad i Anika, for hun var et klokt og godt menneske.
— Nå hendte det en sommer at Anika ble syk og ble lagt inn hos doktoren som bodde en mils vei utenfor prestegården. Ruona fulgte med henne. Anika var ikke blitt frisk da de andre samene skulle av sted utpå høsten, og i store skarer dro de ut til doktorhuset og sa adjø til henne. Og da Anika en natt ute i oktober sovnet inn og døde, fantes det ikke en fjellsame igjen i hele soknet.
Presten begravde Anika på kirkegården og tok Ruona med seg hjem til prestegården. Hun skulle få bo hos dem til samene kom tilbake utpå vårparten; en kunne jo ikke få sendt henne etter over fjellet, ikke var det vei og mye snø var det.
Ruona ble lagt i Mortens seng oppe på kvistværelset,
