om kvelden. Han var da blitt oppmerksom på en lysning inne i vedbua og gikk bort for å se nøyere etter. Da så han en gutt komme springende ut, og han torde nesten avlegge sin salighets ed på at det var Finn Svanøe, den fæle guttungen som bodde hos fru Bergfeldt. Politi Loe ropte til ham at han skulle stanse. Men dermed var gutten som sunket i jorden. Så slo flammen opp fra taket på vedbua, og politi Loe gjorde anskrik. Den gamle hushjelpen fór ut, brannvakta ble varslet – og det merkelige var at gutten, Finn Svanøe, ikke var på soveværelset sitt og ikke viste seg under hele brannen. Etterpå hadde de lett etter ham over hele huset og i alle uthusene uten å finne ham.
Politi Loe syntes det var hans plikt å melde fra til politimesteren med det samme. Politimesteren var enig med ham i at saken burde undersøkes, men syntes ellers at en kunne vente og se hva morgendagen brakte, all den stund det ble holdt forsvarlig nattevakt på brannstedet.
Politi Loe gikk hjem. Han bodde øverst i Uthavn. Og da han nådde høyden av bakkedraget som skilte havna fra byen, hadde det begynt å grålysne av dag.
Fjell og skjær lå beksvarte utover, mens sjøen tok til å skinne og røre seg i lysningen.
Ute i Busundet, en halv mils vei fra havna, så politi Loe barkskipet Batticola med alle seilene hengende slapt i vindstilla. Den gled langsomt ut mot åpne havet, buksert av vesle Fix.
Finn Svanøe kom ikke på skolen neste dag, men ingen syntes det var noe rart. Selv om fru Bergfeldt altså hadde unngått ulykken – det viste seg at vedbua var assurert for fem hundre kroner – så var jo en brann-natt ille nok. Ikke minst i dette tilfellet hvor
