Laurits gikk i fjerde middel – og på engelsklinjen.
Det hadde ikke vært lett å få far til å gå med på det, da valget skulle treffes etter ferien i fjor. Far syntes nemlig ikke folk var folk – uten latin. Men Laurits ville gå sjøkrigsskolen etter middelskoleeksamen. Og den hyggelige, greie gutten som det aldri hadde vært noe tull med på noe vis, han hadde slått seg helt vrang. Han hadde tryglet og bedt og grått som om det var livet om å gjøre dette med engelsklinjen og sjøkrigsskolen. Så da far om kvelden kom opp på soveværelset og hadde fått på seg nattskjorta, ble han stående litt betenkt, og så sa han til mor:
– Du, jeg må tenke på de gamle ordene: «Hvo vil flodens flukt forbyde –!» Vi får visst likevel la Laurits seile sin sjø!
– Ja, svarte mor som alt lå i senga, jeg ligger nettopp og tenker på min bror Jens. Han rømte til sjøs han.
Og så gikk far inn på gutteværelset og vekket Laurits:
– Mor og jeg er enige om at du skal få det som du vil, Laurits.
– – – Men fra den dagen foraktet Mikael broren
