skulle ha køyeplass i lugaren til far og ellers være full matros. Med skinnlua på hodet, det nye kjøpeskjerfet rundt halsen, islenderen i ekte sjømannsfolder og fars svære sjøstøvler på bena sto han og lente seg opp til lyktestolpen, sterkt beundret både av seg selv og de andre. Og når han vandret av gårde, gikk han med sig i knærne som det ansto seg en ekte sjøulk. Støvlene slarket likegyldig og karslig i snøslapset – og på skolen kunne de klare seg uten ham!
Endelig var den siste dagen kommet; det var søndag, og om kvelden skulle «Ellida» lette.
Far og mor gikk til alters, og Aksel fulgte med til kirken i de fine blå klærne og med salmeboka i hånden. Det var svært høytidelig, og det underlige var at alt det presten sa i dag, det passet akkurat på ham som skulle reise langt bort og kanskje komme i stor fare med isbjørn og hvalross. Og for første gang la han i dag merke til at presten ba for sjømennene på de fjerne hav.
Den første uka var lei!
De hadde gråvått, disig vær hele Finnmarksleia oppover. Skuta hivde seg og duvde i sjøene så glass og inventar raslet og skranglet innabords, mens fjellene inne på land steg og sank, og måsene fór forpjusket og hylende rundt masten, – og Aksel lå til køys og ynket seg. Så kom de i rom sjø; den ene dagen etter den andre seilte de nordover, lufta ble kjølig og klar, havet endeløst og bølgende i brede, blanke skavler – og sjøsyken ga seg. Langt om lenge fikk de Svalbards forrevne iskyst i sikte, og så kunne jakten begynne!
Langs kysten lå drivisen i store flak og drev langsomt av sted for undervannsstrømmen, og oppe på
