ikke, bare rystet på hodet og så falt seddelen ned og ble liggende mellom dem. Anton snudde raskt om og gikk nedover, forbi Svend uten å se ham og fortsatte videre.
Den engelske damen sto helt forbløffet igjen og stirret etter ham. Men nå la Svend på sprang etter Anton. Han sprang av alle krefter til han bråstanset.
Bak en tue lå Anton så lang han var med hodet begravd i lyngen.
Svend gikk forsiktig bort til ham.
– Er – er det deg –? sa Anton og så opp.
– Hva er det med deg da?
Anton svarte ikke.
– Angrer du kanskje – at du ga tilbake pengene?
Anton rystet på hodet. Svend satt lenge og så på ham.
– Du Svend! sa han endelig, – du er min venn, ikke sant?
– Jo da – det kan du stole på jeg er.
– Dette er forferdelig sørgelig, skjønner du. Jeg blir nok aldri lykkelig mer.
– Du må da ikke si noe så svinaktig trist da!
– Aldri, aldri mer. Etter dette! Anton stirret sørgmodig og håpløst ut for seg. Så sa han:
– Men du skal få vite det, du – men ingen andre. Jeg elsker henne.
– Huldra?
Anton nikket.
– Men hvorfor er det så sørgelig da?
– Så du det ikke?
– At du ga henne seddelen? Jo da.
– At hun er en voksen dame! sa Anton, og det tok til å skjelve i munnvikene hans.
