I. LYDLÆRE
Ortografien.
§ 1. Den skrivemåte som er brukt i denne lærebok ved gjengivelsen av sprogstoffet, er ment å skulle hjelpe til en større nøiaktighet og sikkerhet i uttalen, enn det er mulig å opnå gjennem det »norsklappiske« boksprog; om dette boksprog se tillegget.
Lærebokens forhold til dialektene (P = Polmak, Kr = Karasjok, Kt = Kautokeino) er omtalt i innledningen. Her skal kun fremheves, at når der er opført særskilte former for Kr, P og for Kt, så betyr dette, at der er dialektforskjellen så betydelig, at tanken på en felles normalform er opgitt, — der får være valgfrihet. Andre dialekteiendommeligheter som måtte optre i vedkommende ordform, blir der ikke tatt hensyn til i skrivemåten, undtagen i petitstykker. Hvor der i den almindelige tekst er opført f. eks. særskilte Kt-former, er disse former normalisert, så at skrivemåten følger Kautokeino-dialekten bare i det som valgfriheten gjelder. I en form som 1ste p. pl. imperativ Kt bǭttup[1] likeoverfor Kr, P boat’top el. boat’tŏp[1] (av boattet ’komme‘), blir der således ikke tatt hensyn til, at Kt har t istedenfor p, likesålitt som der for Kr’s vedkommende blir tatt hensyn til, at denne dialekt her har k.
Sproglyd.
1. Vokaler.
§ 2. Der benyttes følgende tegn for enkelvokaler:
a, â, e, ĕ, i, o, ǫ, u, æ.
a, »klar a«, ikke forkortet (se ndfr.), kan alltid uttales som almindelig østnorsk-nordlandsk a, f. eks. i kake, kagge. Der er dog den egenhet ved uttalemåten, at munnvikene gjerne dras noget tilbake. — Eks. dāl ’nu‘, ālas ’naken‘, falla ’han, hun tilbyr‘, manna ’barn‘, lad’da ’det blir modent‘, dawja ’ofte‘, al’bme ’kraft i mat‘, gal’do ’sted hvor man henter vann‘.
â, »dunkel a«, og ă, forkortet a[2], kan alltid uttales som den
dype svenske a i fader, med tungen trukket noget tilbake fra
- ↑ 1,0 1,1 Tegnet ¯ betyr lang (resp. »overlang«) vokal, og ˘ betyr forkortet vokal, se § 51. — Om de fonetiske betegnelser som brukes i læreboken, se innledningen.
- ↑ Forekommer bare i like stavelse, 2nen, 4de etc.; her betegner »klar a« en oprinnelig lang vokal, sml. e og o. — Til uttrykkene »like stavelse« og »ulike stavelse« se § 53.
