Avila.
gjennemgaaende høiere, og det er vel berberblandingen som
gjør sig gjældende. Og nogen stod med tunge, urørlige skjæbneansigter
– mon det ogsaa var berberblanding? I ethvert fald
er nok ikke denne folkets indolence russisk «oblomoveri», hvor
man er gaat tilsengs engang for alle. Det er en farlig dvaskhed.
En slumrende, lurende dvaskhed. Fordi deres blod er tykt paa
samme maate som deres vin: den fratar én besindelsen.
Jorden bærer nu tilslut bare stenekskoger, disse deilige, eviggrønne trær, indadvendte, renslige, lyssugende ... Bare stenek og graa sten! og indunder dem gaar svarte grisepar og snuser med trynet efter nedfalden ekenøtt. Her midt inde blandt kampestenen, som ligger umotivert henlagt øverst paa bakker, dukker en gjenlevende baskisk koloni op – Mingorria; det folks kjærlighed til sten og slit og ødslighed fornegter sig ikke.
Toget skjærer ind gjennem fjeldkjeden, som skiller de to Kastilier; vi nærmer os Escorial og Madrid. Her kommer furuskog og fjeld; og naar solen nu synker rød ned i vest mel-
