Side:Kinck - Storhetstid.djvu/32

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Derfor sker det ogsaa see umerkelig og lumsk; man vet ikke ordet av før det hele i grunden hare er en tynd skal, som pudses op for sidste gang gjennem slikt som Kongespeilets pedantiske regler for god tone.

Norges saga fra urold er en saga om kamp, om kampglæde. Nu, det er kanske de fleste folkestammers gamle saga. Men Norges er det tilvisse fremfor andres. Men især blir den det under borgerkrigene i det 12te aarh., da kongsemner randt op som sop paa en eneste nat. Nogen statstanke laa aldrig bak, naar de landet ved kysten eller dukket op i en bygd og reiste sine flokker; det var i grunden ikke andet and gaardbruker-sønner, som vilde ha sin teig igjen – og teigen var hele eller halve Norge. Og veien var dette uvettige og ustanselige slagteri paa landets bedste mænd, paa høvdingerne, som rigtignok bare er sveitehøvdinger; sagaen fra den tid melder især om det, hvorledes en av parterne saa sit snit til at hugge ned gjæve mænd for den anden – flokkene flygtet, «men birkebeinerne fik dog dræpt en del av dem hist og her», er den typiske vending. Likesom man hugg buskapen ned for hverandre. Likesom man plyndret og brændte. Det gjorde f. eks. Sverre i Sogndal i Sogn; for ingen