VII
heden, og er forsaavidt Moderen, Barbro, angaar, som
man for Penge og gode Løfter skiller fra sit eget Barn
og gjør til Amme for Andres -- en direkte protest mod
et System som existerer hjemme inden min Erfarings-
kreds, og som vel ogsaa existerer i enhver stor Stad ...
Og hvad Ammens forladte og overgivne Søn angaar,
saa kom Ideen til hans Livsførelse mig virkelig ihænde
i Skikkelse af en stakkars, bortsat, vetskræmt Gut, der
skreg og i al «Retfærdighed» mishandledes i Kjælder-
etagen i samme Hus, hvor ieg boede i Kristiania . . . Jeg
ser, man paa andre Steder beskylder Bogen for Pes-
simisme. Men skulde ikke den Idee være nok saa be-
rettiget at tage for sig og eftervise Ansvaret, hvordan
det kan gaa saadant af sin Mor og Far.svigtet og
overgivet Barn i en streng Verden . . . Skulde ikke et
saadant Udklip af Virkeligheden -- i kunstnerisk Form
-- være gyldig Gjenstand for Literaturen saa var det
lidet værdt at fare med.»
«Livsslaven» er et godt eksempel på at tendensdikt-
ning også kan være høy kunst. Lie er klar og kvass nok
i sine angrep. Hans indignasjon når det gjelder urett,
,umenneskelighet og vold,er både inderllg og ekte, og
han legger ikke skjul på sine antipatier eller sympatier.
Når romanen likevel på noen kunne virke som «en blek
studie», så har det sin grunn i Lies serhått og hans måte
å skrive på. Tar vi en dikter som Kielland, så ligger
tendensen helt oppe i dagen så ingen kan unngå å
skjønne hva han går til åtak på. Hos Lie er tendensen
mer smeltet inn i selve stoffet, i menneskeskildringene.
Til dette kommer Lies stille, fine humor som enda til
kan bryte igjennom i skildringen av personer som han
ellers ikke har mye til overs for, slike som den feite,
egoistiske Barbro og den inntørkede, selvgode madam
Holman eller den bortskjemte pappagutten Ludvik
Wejergang. Det er denne humoren som fyller Jonas
Lies bøker med en slik varm menneskelighet og sjarm.
Det er ikke noe av den «Hadets Poesi» eller den kjølige
ringeakt for menneskene som han syntes han fant hos
noen av de norske dikterne fra denne tida, Men nettopp
