ait Haugakvendfolk aa ropte igjøno Glugge paa Sele: „Aa væl va du Aagaat Syndrol; no maa du upp trast, no e Stuten komin“. – „Aa væl va du ogso daa“, sa’e Kjeringe, „før du vilde segja me de“. – „Ja skunde de no“, sa’e hi, „ell ’aa kunne Kydn dina drepa han, dai sanke se hjaa Kyrenn no“, sa’e ho. – Kjeringe rende upp, aa førde paa se Døse aa sprang ut. Me di sama ho kom ut, hoyrde ho, de belja Kyr nest i Træ’e, aa daa ho kom dit, støndo alla hina Kydn hennar ikring denne, som hadde bore, aa ho hadde faatt ain Uksekalv. Daa va de slik Beljing paa hino Kyro, at de va so nær, at ho inki hadde faatt dai ifraa so myki, at ho kunna saa Kyre aa Kalven me se upp aat Sele.
Ai onnor Gong saag ho tile um Morgonen ai Haugakjering, som sto uppaa Fosshovda’e aa likesom kalla paa ai Kyr, aa ette som ho kunna forstaa paa Kallingenn, so hadde nok Kyre vore burte um Natte. Ho hoyrde, at Haugakjeringe ropte: „Ringlai! Ringlai! e du i Live?“ „Maa!“ sa’e Kyre, daa rautte ho detta Ljo’e burt paa ain a’n Haug. Me di sama at ho hoyrde, at de rautte burt paa hino Hauge, fekk ho sjaa ai stor’e brondutt’e Kyr, aa ho gjekk te desse Kjeringenn, som sto paa Fosshovda’e. Daa syntest ho bli so gla’e, at ho dansa aa hulla slike væne Bulaatta, aa daa Kyre kom innaat henne, klappa ho Kyre aa strauk ho allestane, aa gav henne Salt. Men me di sama at Kjeringe gjekk fere aa Kyre ette henne ne over Hovdae, komo dai attfor at Kjørr, aa der vorto dai tvert burte for hennar Augo.
Ain Haust i Kødnkjoyringenn va Mannen paa Syndrol uppi Stølo der aa laitte ette ain Oyk, som
