Hopp til innhold

Side:Iliaden.djvu/227

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
han som i Plevron og Kalydons by paa den kneisende aasryg
styrte aitolernes folk og hædredes høit som en guddom:
«Si mig, Idomenevs, kreternes drot, hvor er nu de stolte
trusler mot troernes mænd som akaierne ofte lot høre?»
Straks tok kreternes drot Idomenevs ordet og svarte:
«Toas, saavidt jeg kan se, kan ei nogen stridsmand med rette
lastes for dette; ti hver av os gjør sit bedste i kampen.
Ingen gir tapt i sansesløs frygt eller holder sig lunkent
borte fra stridslarmens gru. Nei, nu maa det visselig være
Zevs, den almægtiges, vilje at alle akaier skal segne
her i sin grav uten hæder og ry, langt borte fra Argos.
Toas, du var jo tilforn en drabelig stridsmand og egget
ogsaa en anden til kamp, naar du saa at han slapt gav sig over.
Svigt da nu ikke selv og driv de andre til kampen.»
Nu tok Poseidon, hin jordryster sterk, til orde og svarte:
«Gjæve Idomenevs! Maatte en mand ei vende ilive
hjem fra Troja, men vorde til lek for graadige hunder,
hvis han idag med vilje er slap og nøler i kampen.
Hent nu du dine vaaben og kom! ti nu maa vi friste,
selv om vi bare er to, at stræve det bedste vi evner.
Endog de svake kan virke med kraft, naar de bruker den samlet.
Vi to skulde da trygt kunne slaas med de tapreste kjæmper.»
Saa han talte, og guden gik selv tilbake til kampen.
Men da Idomenevs kom til sit vel avstivede leirtelt.
spændte han rustningens plater om bryst og grep sine lanser,
fôr saa avsted lik et lyn som Kronos’ søn med sin høire
griper og slynger med kraft fra Olympos’ lysende tinde
menneskers slegt til et tegn, og straalerne skinner saa vide
saaledes skinnet den blinkende malm om hans bryst under løpet.
Høvdingens modige væbner Meriones kom ham i møte
nær ved hans telt; ti han kom for at hente en malmhvæsset lanse.
Straks tok den kraftige drot Idomenevs ordet og mælte:
«Raske Meriones, Molos’ søn, min kjæreste staldbror,
si mig, hvi stevner du hit fra kamp mot fiender grumme?
Fik du et saar, og pines du haardt av spydsoddens vunde,
eller har nogen nu sendt dig med bud? Det huer mig ikke
feigt at sitte i ro i mit telt. Min hu staar til kampen.»
Straks tok den kløktige helt Meriones ordet og svarte: