Side:Ibsen Samlede Værker IX.djvu/351

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
Ella Rentheim

Han er jo dog din mand.

Fru Borkman

Har han ikke sagt for retten, at det var mig, som begyndte med at ruinere ham? At jeg brugte så altfor mange penge –?

Ella Rentheim

(forsigtig). Men var der ikke noget sandt i det?

Fru Borkman

Men var det ikke netop ham selv, som vilde ha' det således! Alting skulde jo være så rent meningsløst overdådigt –

Ella Rentheim

Det véd jeg nok. Men just derfor skulde du ha' holdt igen. Og det gjorde du nok ikke.

Fru Borkman

Vidste da jeg, at det ikke var hans egne penge, – de, som han gav mig til at rutte med? Og som han rutted med selv også. Tifold værre end jeg!

Ella Rentheim

(stilfærdig). Nå, det førte vel hans stilling med sig, kan jeg tro. For en stor del da.

Fru Borkman

(hånligt). Ja, det hed sig altid, at vi måtte «repræsentere». Og så repræsenterte han da også rigtig tilgavns! Kørte med firspand, – som om han var en konge. Lod folk bukke og skrabe for sig, som for en konge. (