Følgen av manglende skriftlighet ser en i et brev fra
1596[1]. Henved 32 år efter forretningen – tolff oc
tiuffue aar forleden siden– må en forhenværende lensmann
og 4 lagrettesmenn erklære sig om et grensespørsmål.
De hadde vært blandt de 36 lagrettesmenn fra
Nordmør og Romsdal, som hadde foretatt markebyttet.
Nogen hjelp fikk bønderne vistnok hos presterne, f. eks. til å føre tingsvidner i pennen. Stadig ser man at lensherrenes ombudsmenn, fogderne, var på tingene, og de har vel oftere forfattet dommene. I 1591 søkte adelen[2] i sitt andragende om privilegier om at det skulde bli ansatt svorne skrivere. Tilsvarende embedsmenn fantes forlengst i Danmark. I sitt andragende om privilegier har adelen ikke bare sin egen stands, men også landets interesser for øie. Det vilde derfor være uberettiget å dra den slutning, at adelen fremkom med denne ansøkning for å befri sine fogder for møien ved å skrive domme.
Ansøkningen blev bifalt, og regjeringens marginalbemerkning »fiat med schrifveren« kom til å få viktige følger for vårt retsliv.
