Da Norge i 1537 var kommet under Danmark, foregikk det som bekjent intet skifte med hensyn til den vanlige retspleie.
Innretningen av den høieste domstol i et land er vel alltid avhengig av statsretslige forhold. På dette område måtte det derfor skje en forandring i følge med tapet av selvstendigheten. Kristian 3. fant ved utsendingen av den danske riksrådskommission i 1539 snart den form for en høistrett – eller praktisk talt en høistrett – som under hans efterfølgere blev en fast tilbakevendende institusjon.
Mellem- og underinstansene derimot, de gamle lagting og bygdeting, fortsatte i Kristian 3.s og Fredrik 2.s tid sin virksomhet under de former, de hadde fått i senmiddelalderen. Den gjeldende lovbok stammet jo også fra middelalderen, og da kirkelige domstole ikke blev avskaffet ved reformasjonen, og samfundet for en stor del vedblev å stå på naturalhusholdningens trin, vidner den store mengde domme og andre juridiske dokumenter, som er bevaret fra denne tid, i virkeligheten om en fortsatt middelalder.
Et primitivt retsliv kommer også for dagen i en sådan ting, som at sansen for juridiske symboler ikke er utdød: ved eiendomskjøp, efter endt grenseopgang eller
