forsøkte å bo tilleie. Han fikk en tomt ved Svartebukta bakom en odde ute ved Lysaker, der hadde han som gutt ligget og lurt på villender. Her var han i ville naturen og heller ikke langt kra byen. Mens han bygget» bodde de ien stue ved Lysaker stasjon, hvor senere maleren Otto Sinding laget sig hus og atelier. Stuen hadde det aldri bodd folk i, og nu ved vintertid var det sannelig kaldt nok. «Her vente han mig av med a fryse,» sier fru Eva. Vaskevannsbollen var som en polarkalott hver morgen. I dette hundehus satt Nansen og skrev boken om Grønland. I frikvarterene sprang han ned til Svartebukta og så på byggeriet. Det var fru Evas fetter, arkitekt Hjalmar Welhaven som bygget det, og det blev et riktig norskmorsk hus i sin innredning.
Bjørnson var med da huset blev innviet. Han reiste sig fra høgsetet, løftet champagneglasset og døpte den nye heimen: «Godthaab» skal det hete!»
I hvilestundene i disse års slit samlet Nansen gjerne sine venner til fest. Uforglemmelige stunder for dem som var med. Malergutta — Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Skredsvig, Munthe, Sinding, det var karer med humør og vidd og ånd. Nansen, og fru Eva med, hadde jo vært borti malerkunsten. Gamle Schiertz i Bergen, som Nansen tegnet og malte hos, mente lor ramme alvor at Nansen burde bli kunstner.
I disse sammenkomster kunde Nansen fortelle. Han var en mester også i muntlig fortelling. Det før meddelte om nyttårsturen på Norefjell er fra en slik fest, frokosten dagen efter at «Fram» gikk av stabelen.
TIDLIGERE POLARFERDER
De norske vikinger var de første polarfarere. Lenge før andre sjøfarende folk våget sig på å slippe kysten av syne, drog våre fedre rett til havs; i sine viking-
