jerer. At den kroppen skulde hUse en videnskapsmann, til og med av n»i rang, var ikke rimelig.
Det var heller ikke mere enn så vidt at hans doktoravhandling slapp igjennem. Var det ikke fordi han hadde bestemt sig til å omkomme på Grønland, vilde han heller ikke tatt den antatt, 8a man. Opponentene hadde meget å kritisere, tilhørerne fikk det inntrykk at avhandlingen var dårlig. En i publikum lenge utbredt mistillit til Nansens videnskap skriver sig fra den tid.
Men saken var den at Nansen var et stykke forut for den norske vi6enBkap på det felt den gang. Da Nansen senere, efter Framferden, holdt foredrag i Amerika, blev det fortalt ham at i auditoriet ved siden av holdt en av Amerikas første biologer foredrag om den «epokegjørende» opdagelse Nansen hadde gjort ved denne doktoravhandling.
Det var en vinterkveld i 1887 i Oslo Nansen kom inn på hybelen til sin gode venn dr. L. Grieg, og la frem sine planer. Han vilde til Stockholm. «Hvad vil du der?» «Søke Nordenskiöld og be ham prøve min plan. Først vil jeg ta doktorgraden til våren, og så gå til Grønland. Det blir en hård vår, gutt!» «Men skitt, det skal nok gå.» Og så viste han på kartet hvor han vilde gå over, — langt oppe, «for det overlegne vilde være å vise verden at Grønland kan passeres så langt oppe». Og fra østkysten, den folketomme østkysten, som ingen forbindelse hadde med verden, altså ingen retrettmulighet, det var det orignale ved planen, eller det vanvittige ved den, efter de flestes mening i samtiden.. For Nansen var fordelene ved hans plan klare nok. Ved a gå den omvendte vei, fra vest til øst, vilde man komme til en übebodd kyst og måtte vende tilbake, ga veien to ganger. I våre dager er forholdene noget forandret, ekter at Angmagsalik, den eneste eskimokoloni på østkysten, nu har regelmessig årlig forbindelse med Europa. Men den gang var det å sette livet retrettløst inn på å nå frem.
«Det var som en åpenbaring i hine bohemdager å
