bjørnens fart å saktne. Nansen vinner inn på den og feller den med to skudd.
Der stod han med en død bjørn, en rifle uten patroner og en pennekniv som eneste våben. Med den gav han sig til å flå, og var næsten ferdig da Oluf kom efter. Så drog de hjemover, slepende på skinnet med spekket i, en tung bør. Da kom en ambassade fra kapteinen med øl og mat, det smakte vidunderlig. Det var den siste jakt.
«Ja det var gutt efter bjønn,» sa en av mannskappene siden. «Han var såmen like mye under vannet som over vannet, Nansen osså, når'n flau etter bjønn. Je se det han kom tel å ølegge helsa så på den måten, — men han bare pekte på ullklæa sine han: «Jeg fryser ikke jeg,» sa'n.
Den 26. juli steg Norge av havet. «De norske fjell, helst når de stiger slik over havet, er vel skjønnere enn alle andre.»
Og så en dag tok ankeret bunn i Arendals havn. Vikings første og Nansens første ishavsferd var endt.
Vikingene satte Arendal på ende den kvelden. Da politimesteren, Krefting, og Nansen ut på kvelden kom fra klubben, var gastene iferd med å hive byens konstabler på sjøen, fordi de karene ikke som politiet i Tønsberg og Sandefjord hadde vett nok til å gi ilandslopne ishavsgaster litt friere Bpillerum. Mens vi stod der og «akkederte», forteller Nansen, sier Peter Holmestranding til politimesteren: «Du politimester, jeg skal si dig noe jeg. Jeg så Nansen fly etter en isbjønn der oppe i Ishavet. Han flau fort, men neimen om han flau så fort som politikonstablene dine. Vi så bare atterennen og sveivene på dem ettersom de forsvant op gjennem gata!»
Så gir Nansen gastene sine denne vakre avskjeds* attest:
«Så godmodige og snilde de er på bunnen disse norske sjøguttene av rette slaget. Har en levet med dem både i storm og slit og maksvœr, da vet en der er varme hjertelaget under, traUstere, mer offervillig
