års alderen fått tak i en kasse med fyrverkerisaker og en morter. De skulde være ytterst forsiktige med den. Derfor helte de den en kveld full av forskjellige væsker de hadde på flasker, og hvis natur de nu skulde eksperimentere sig til. Så gikk det som med hin berømte munk og hans morter, der datt en gnist i morteren, flammene stod i taket, og forskerne hivde morteren ut av vinduet og sig selv flate på gulvet, og svertet sig for at Fridtjofs bror, Alexander, skulde tro dem omkomne når han kom.
3om det før har hendt med en halvvoksen gutt, hadde han sine forelskelser og svermerier. Hans trofaste venn Karl likeså. De svermet gjerne samtidig for den samme, i samme måneskinnskvelder foran de samme vinduer i skjønn samdrektighet.
Sund, ubeheftet og ubeskattet gikk han gjennem overgangsårene. Som germanerne hos Tacitus.
Om hans ridderlighet forteller broren en historie. En natt de gikk hjem fra et barneball i byen, møtte de en dame og hennes tjenestepike og så 3 karer. «Det er jente for mig,» roper den ene, og alle tre farer løs på kvinnene. «Vi må hjelpe.» sier Fridtjof, og dermed går brødrene løs på overmakten. Fridtjof får den ene slusken op mot et gjerde, setter den ene neve i brystet paa ham og river med den andre frakken til side. «Vet De ikke hvem jeg er?» sier han og peker pa kotiljongsordnene som blinker i månelyset. Det virker. De to riddersvenner blir de seirende, kvinnene er frelst.
Fridtjof Nansen begynte å gå på ski da han var 4 år. Om sine første ski og sitt første store hopp
forteller han selv:[1] «Det er ikke mine aller første ski, jeg mener. De var fœlt tarvelige, laget om av andre ski
- ↑ Nordahl Rolfsen: Børnenes Juletræ.
