Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/130

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
116


Han ropte til Johansen. Og Johansen skvatt op. li under? Ikke mulig. Han trodde Nansen var blitt skjør i nodet og hadde hallusinasjoner. Men Nansen strøk avsted alt hvad de lange ben kunde klare. Han finner spor, mange spor, — hundespor. Med ett synes han at han hører en stemme, en menneskestemme. Han renner op på et iskoss og hauker ut over isørkenen med hele sin veldige stemmes kraft.

I denne ene menneskerøst han hadde hørt midt i isørkenen, var der bud fra livet, fra hjemmet, fra alt det hjemmet rummet. Og det svarer langt ute. Han ser noget svart bevege sig niellem i8l(088ene langt borte. Han langer ut igjen. Litt efter møtes to menn. Det er den engelske nordpolfarer mr. Jackson.

Jackson: «I am dam'd glad to see you.»

Nansen: «Thank you, I am too.»

Jackson: «Have you a ship here?»

Nansen: «No, my Bnip is not nere.»

Jackson : «How many are there of you?»

Nansen: «I have one companion at the icesedge.»

Nansen hadde straks kjent Jackson igjen og trodde at Jackson også kjente ham. Men det var ikke lett å kjenne en europeer igjen i denne villmannen. Med ett bråstanser Jackson som hele tiden har gatt og sett op på Nansen, stirrer ham i ansiktet og spør hurtig:

«Arn't you Nansen?»

«Yes, I am.»

«By Jove, I am glad to see you.»


Og han rvster Nansens hand igjen, mens gleden stråler ut av de mørke øinene. Så haglet det med spørsmål og svar fra begge sider til de nådde Jacksons leir. Jackson som hadde ligget ner i to år hadde brever med til Nansen. Det stod alt vel til, og en uendelig fred og hvile sank over sinnet efter all denne spenning gjennem tre lange år.

Og nvtelsen fra Grønlandsferden ved igjen å nyte civilisasjonens goder, var nu ikke mindre. De blev straks fotografert, de to svarte, lurvete, fillete, fettete