hadde nogen videnskapelig betydning at Fram akkurat gned skuteveggen mot jordaksen, så var det likevel et særdeles stimulerende ønske lor dem å nå selve polen, dette ettertraktede mål for så mange forsøk, for det store publikum endog det mest sensasjonelle mål for turen.
– – – –
Tidlig på våren 1894 begynte Nansen 2 tenke pa å gjøre et fremstøt nordover sammen med en ledsager, bruke hunder, sleder og ski, en vågal plan uten retrettmulighet til Fram. Hjemveien fikk de legge over krant? Josefs land, Spitsbergen eller Grønland.
Han drøfter planen nøie igjennem med sig selv, og først utpå høsten taler han med Sverdrup om den. Sverdrup er enig i at den tur bør gjøres.
Det var denne uvirksomme og livløse tid som samlet hans sinn om denne nye idé, en nv dåd. Den «uvirksomme» tid som gikk forut for ideens fødsel, blev i virkeligheten en adventens tid, en selvprøvelsens strenge tid. I de lange eftertenksomme timer svingte sinnet mellem tvil og tro.
B/4. Han leser Evas brever og drømmer sig hjem til henne og til fjorden, som ligger blikkstille i deilige farvetoner i kvelden, han ser seilbåten inne ved holmen.
– – – «3tundom gripes jeg av mismot, men du tror ju på mig, du vet jeg er den av skjebnen utsette, og en skjønn, herlig dag vil jeg vende tillbake med seier —».
Heie sommeren 1894 overveiet Nansen alle muligheter og umuligheter ved sin plan om et fremstøt, to mann sterk, på ski, med sleder og hunder, for å utforske omrader nœrmere polen.
Utpå høsten la han planen frem for Sverdrup og 19. november spurte han Hjalmar Johansen om han vilde bli med. Sverdrup var utenfor valg, han var uundvœrlig
