Side:Eventyr.djvu/99

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


«Nei,» sa mannen, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for sig sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være anderledes nå heller; vi får til å lete opetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet sig opetter.»

Å ja, de gikk opetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.