Det var en gang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han vilde, vilde hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulde se hvordan åkeren stod.
Da de kom til en åker på den andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære.»
«Ja, imorgen kan vi ta på å klippe ’n,» sa kjerringa.
«Hvad for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?» sa mannen.
Nei, klippe den skulde de, mente kjerringa på.
«Det er aldri verre enn lite å vite,» sa mannen; «men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klipt åkeren, du,» sa han.
Lite veit jeg, og lite vil jeg vite,» sa kjerringa, «men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære,» sa hun. Det var ikke å røe om det, klippe den skulde de.
Så gikk de bortefter og keiket og trettet, til de kom på brua over elva, like ved en dyp høl.
«De sier for et gammalt ord,» sa mannen, «at god redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en
