«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.
Så kom det store trollet inn.
«God dag!» sa hun.
«Gud signe!» sa mor til Smørbukk.
«Er ikke han Smørbukk hjemme idag?» spurte trollet.
«Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper,» svarte moren.
«Det var troll det da!» sa haugkjerringa; «jeg har slik en fin liten sølvkniv som jeg vilde gitt ’n.»
«Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom frem.
«Jeg er så gammal og stiv i ryggen,» sa trollet. «Du får smette ned i sekken og ta ’n op sjøl.»
Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la på dør. Men da de hadde kommet et stykke på veien, blev trollet trett og spurte: «Hvor langt er det bort å sove?»
«En halv fjerding,» svarte Smørbukk.
Så satte trollet sekken fra sig ved veien og reiste bortigjennem småskogen for sig sjøl og la sig til å sove. Imens passet Smørbukk sig, tok kniven sin, sprettet hull på sekken og smatt ut, la så en stor tyrirot i steden, og strøk hjem til mor sin. Da trollet kom hjem og fikk se hvad hun hadde i sekken, blev hun fælt sint.
Dagen efter satt kjerringa og bakte igjen. Rett som det var, tok hunden på å gjø. «Spring ut, du Smørbukken min,» sa hun, «og se efter hvad det er Gulltann gjør på.»
«Å nei, å nei, det stygge beistet da!» sa Smørbukk; «nå kommer hun igjen, med hodet under armen og en stor sekk på ryggen.»
