Side:Eventyr.djvu/88

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


det ord av både vidt og bredt, og det var ingen uten han hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som vilde se kverna; han spurte om den kunde male salt. Jo, den kunde male salt da! sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, vilde han med nød og makt ha kverna, koste hvad det vilde; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og bårer efter saltladningen. I førstningen vilde mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og bad, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kverna på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd det skulde dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulde stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunde, og da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kverna op. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen. Ja, kverna til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skibet fullt, vilde han stemme kverna, men hvordan han enn bar sig at, og hvorledes han stelte på den, så mol kverna like ratt, og salthaugen vokste høiere og høiere, og til sist så gikk skuta til bunns.

Der står kverna på havsens bunn og maler den dag idag, og derfor er det sjøen er salt.