sint, og sa at aldri hadde trollene skremt han, da han var ung.
Tredje dagen vilde Askeladden i vei.
«Ja du!» sa de to eldste, «du skal vel klare det, du, som aldri har vært utom stuedøra!»
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men bad bare om å få dugelig niste med sig. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for å breste litt til ham; det fikk han i skreppa, og la av gårde.
Da han hadde hogget en liten stund, kom trollet til ham og sa: «Dersom du hogger i min skog, skal jeg drepe dig!»
Men gutten var ikke sein; han sprang bort i skogen efter osten og krystet den så mysa skvatt. «Tier du ikke still,» skrek han til trollet, «skal jeg klemme dig, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!»
«Nei kjære, spar mig,» sa trollet, «jeg skal hjelpe dig å hogge.»
Ja, på det vilkår sparte da gutten ham, og trollet var dyktig til å hogge, så de fikk felt og avhogget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: «Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til mig enn til dig.»
Ja, gutten blev med, og da de kom hjem til trollet, skulde han gjøre op varme på peisen, mens gutten skulde gå etter vann til grautgryta; men det stod to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: «Det er ikke verdt å ta med sig disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.»
