Side:Eventyr.djvu/34

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


måtte få lov til å komme ned igjen, men det hjalp ikke. Til sist måtte han da love at han ikke skulde komme igjen før de fire årene var gått, som smeden hadde sagt.

«Ja, så kan du komme ned igjen,» sa smeden.

Da nu tiden var ute, kom fanden igjen for å hente smeden. «Nå er du vel ferdig?» sa han; «nå synes jeg du kunde ha slått hode på spikeren.»

«Ja, hode har jeg nok fått på den,» svarte smeden; «men likevel kom du et lite grand for tidlig, for odden har jeg ikke kvest ennå; så hardt jern har jeg aldri smidd før. Mens jeg slår odd på sømmet, kunde du sette dig i armstolen min og hvile dig, for du er vel trett, kan jeg tenke.»

«Takk som byr,» sa fanden og satte sig i armstolen; men aldri før var han kommet til hvile, så sa smeden igjen, at når han tenkte vel efter, så kunde han slett ikke få kvest odden før om fire år. Fanden bad først vakkert om å slippe av stolen, og siden blev han sint og tok til å true; men smeden undskyldte sig det beste han kunde, og sa at det var jernet som var skyld i det, for det var så pokkers hardt, og trøstet fanden med at han satt så godt og makelig i armstolen, og om fire år skulde han slippe, akkurat på minuttet. Det var ingen annen råd: fanden måtte love at han ikke skulde hente smeden før de fire årene var omme; og så sa smeden: «Ja, så kan du reise dig igjen,» og fanden avsted det forteste han kunde.

Om fire år kom fanden igjen for å hente smeden.

«Nå er du da ferdig, vet jeg?» sa fanden, han stakk nesen inn gjennem smiedøren.

«Fiks og ferdig,» svarte smeden, «nå kan vi reise når