ut: en lærer så lenge en lever,» og dermed gikk han fram til gården og åt middag.
Da han vel var kommet tilbake til smia igjen, kom der en mann ridende, som vilde ha skodd hesten sin.
«Det skal snart være gjort,» sa smeden; «jeg har nettop nu lært en ny måte å sko på; den er god å bruke når dagene er korte.» Og så gav han sig til å skjære og bryte så lenge til han fikk av alle hestebenene; «for jeg vet ikke hvad det skal være til å gå og pusle med ett og ett,» sa han. Benene la han i smieavlen, slik som han hadde sett Vårherre gjorde, la dyktig med kull på, og lot smedguttene dra raskt i belgstangen. Men så gikk det som en kunde vente: benene brente op, og smeden måtte betale hesten. Dette syntes han ikke videre om. Men i det samme kom en gammel fattigkjerring gående forbi, og så tenkte han: lykkes ikke det ene, så lykkes vel det andre, tok kjerringa og la henne i avlen, og alt hun gråt og bad for livet, så hjalp det ikke; «du skjønner ikke ditt eget beste, så gammal du er,» sa smeden; «nå skal du bli en ung jomfru igjen på et øieblikk, og enda skal jeg ikke ta så mye som en skilling for smiinga.» Det gikk da ikke bedre med kjerringa, stakkar, enn med hestebenene.
«Det var ille gjort det,» sa Vårherre.
«Å, det er vel ikke mange som spør etter henne,» svarte smeden. «Men det er skam av fanden: det er ikke mer enn så han holder det som står skrevet over døra.»
«Ifall du nu kunde få tre ønsker av mig,» sa Vårherre, «hvad vilde du så ønske dig?»
«Prøv mig,» svarte smeden, «så tør du få vite det.»
Vårherre gav ham da de tre ønskene.
