«Ja så,» tenkte Askeladden og kongsdatteren, «da skal vi vel prøve å finne det.»
Næste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått, før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette efter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. «Ja ja, vi får da friste én gang til,» sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.
Så kom risen. «Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!» sa risen.
«Ja, for litt siden kom her ei skjor flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg skyndte mig nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.»
Da risen hørte det, sa han ikke mer om det; men litt efter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt hele skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.
