Side:Eventyr.djvu/197

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


«Dig vil jeg drikke med,» sa gutten, og la ned kaggen og gav sig til å tappe øl i skåla. «Du er en fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike.»

Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.

Til sist sa Døden: «Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde mig så godt som det ølet du har skjenkt mig, jeg syntes jeg blev som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hvad jeg skal gjøre dig til takk for det.» Men da han hadde tenkt sig om en stund, så sa han at kaggen aldri skulde bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulde bli til helsebot, så gutten kunde gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han, at når han kom inn til en syk, da skulde Døden støtt være der og syne sig for ham, og det skulde han ha til et sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunde han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.

Gutten var snart navnspurt, så han blev hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helsen igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han blev både en rik mann og en mektig mann, og til sist blev han hentet til en kongsdatter langt bort i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde sig til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunde ønske og forlange, om han kunde frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Dø-