Side:Eventyr.djvu/183

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


Det blev det samme det, både den dagen og den næste; og da smeden hverken hørte hammer eller fil fra rummet hans hele den siste dagen heller, gav han sig rent over, for nå var det ikke å tenke på å berge livet lenger, mente han.

Men da det led utpå natten, lukket soldaten op glasset og blåste i pipa si.

Så kom ørnen, og spurte hvad det var han vilde. «Det gullbrikkespillet som kongsdøtrene hadde i berget det blå,» sa soldaten. «Men du vil vel ha noe å leve av først? Borte på låven har jeg liggende to okseskrotter til dig, dem får du ta,» sa han. Da ørnen hadde fått i sig dem, gjorde hun ikke veien lang, og lenge før sola rant, var hun tilbake igjen med spillet; så satte soldaten det innunder sengen og la sig til å sove.

I otta næste morgenen kom gullsmeden og bultet på døren til ham.

«Det var farlig til renn på dig,» sa soldaten; «dagen lang flyger du sommersgalen; skal en nå ikke få sengefred heller, så skulde da noen være læredreng her,» sa han.

Men det hjalp hverken bud eller bønn den gangen, gullsmeden måtte inn og skulde inn, og til sist fikk han da lettet av kroken.

Å jo, det kan vel være det blev ende på suten!

Men enda gladere enn gullsmeden blev prinsessene, da han kom op på kongsgården med spillet, og gladest av dem alle var den yngste.

«Har du arbeidet det spillet selv du?» spurte hun.

«Nei, sant å si, så har jeg nok ikke det,» sa han, «det er en læredreng jeg har.»