Side:Eventyr.djvu/181

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


vinet gikk til hodet på ham, og da den andre merket det, talte han ham til å gå op til kongen og si sig god for å gjøre spillet til kongsdøtrene. Det var han ferdig til på flekken; han hadde arbeidet det som var vel så gromt og grant i sine dager, sa han.

Da kongen hørte at det var en ute som kunde gjøre maken til brikkespillet, var han ikke sen om å komme ut.

«Er det sant, det de sier, at du kan arbeide et slikt spill som døtrene mine vil ha?» spurte han.

Ja, det var ingen løgn, svar te smeden; det stod han ved.

«Det er godt,» sa kongen; «her har du gull til å arbeide det av; men kan du ikke, så skal du miste livet, siden du selv byr dig til,» og om tre dager skulde det være ferdig.

Næste morgenen, da gullsmeden hadde sovet av sig rusen, var han ikke fullt så kaut. Han både gråt og bar sig, og skjelte på læredrengen sin, som hadde fått ham til å gjøre ulykker i fylla. Nå var det likest han kortet sig med det samme, sa han, for livet var det ikke å spørre om; når ikke de beste og fornemste gullsmedene kunde gjøre slikt et spill, var det ikke likt sig at han skulde få det til.

«Syt ikke for det, men kom med gullet,» sa soldaten; «jeg skal nok skaffe spillet jeg. Men jeg vil ha et rum for mig sjøl å arbeide i,» sa han.

Det fikk han med det samme, og takk attpå.

Men det rakk og det varte; ingenting tok han sig til, annet enn å drive, og gullsmeden gikk og gav sig, for det han aldri vilde ta på med arbeidet.

«Aldri bry dig om det', du,» sa soldaten, «det er langt til klokkeslettet. Er du ikke nøgd med det jeg har lovt, så kan du gjøre spillet sjøl.»