Side:Eventyr.djvu/18

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


land, og slo og spratt og kunde ikke komme ut i vannet igjen.

«Å, kjære vene! hjelp mig ut i vannet igjen,» sa laksen til kongssønnen; «jeg skal hjelpe dig i din ytterste nød, jeg».

«Hjelpen du gir mig, blir vel ikke stor,» sa kongssønnen; «men det er synd du skal ligge her og svelte ihel,» og så skjøv han fisken uti igjen.

Nu reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og drog sig i veien.

«Kjære vene! la mig få hesten din,» sa skrubben; «jeg er så sulten at det piper i tarmene på mig; jeg har ikke fått et mål mat på to år.»

«Nei,» sa Askeladden, «det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, han måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, han måtte jeg hjelpe ut i vannet igjen; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.»

«Jo kjære, du må hjelpe mig,» sa gråbeinen; «du kan ri på mig, jeg skal hjelpe dig igjen i din ytterste nød,» sa den.

«Ja, den hjelpen jeg får av dig, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,» sa kongssønnen.

Da nu skrubben hadde ett op hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og sâlen og la på ryggen av den, og nu var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i sig, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

«Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne dig risegården,» sa gråbeinen, og om litt kom de der. «Se her er risegården,» sa den; «der ser du alle seks brødrene dine,