Side:Eventyr.djvu/162

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

så varmt og vakkert det var, — det kunde da aldri komme vintervær en slik dag. Ja, han syntes ikke det så likt ut til det, vaktmannen heller; og når de endelig skulde og måtte ut, så fikk de vel gå, sa han; men det skulde bare være en ørliten stund, og han vilde selv være med og passe på dem. Da de kom ned i hagen, sprang de både høit og lavt og plukket fanget fullt av blomster og grønt, det vakreste de så. Til sist rådde de ikke med mere; men som de skulde til å gå inn igjen, fikk de øie på en stor rose som stod borte i den andre enden av hagen. Den var mange ganger vakrere enn alt det andre de hadde funnet, så den måtte de endelig ha. Men med det samme de bukket sig og skulde ta rosen, kom det en diger, tett snefloke, og borte var de.

Det blev stor sorg over hele landet, og kongen lot lyse op på alle kirkebakker, at den som kunde frelse prinsessene, skulde få halve riket og gullkronen hans og hvem av dem han vilde til kone. Det var nok av dem som vilde vinne et halvt kongerike og en prinsesse attpå, kan en vite, så det reiste ut både fornemme og ringe til alle landsens kan-